Vi busser til Potosi

Veien går til Potosi og her skal vi være i to dager. Vi skal besøke et dagsenter men den største eventen blir og åpne et helt nytt Barnehjem, Casa Himmelbjerget, hundre prosent finansiert av Boliviafamilien. Marita Bjerga som har jobbet som frivillig i Bolivia flere ganger er pågangsdriveren til dette hjemmet, og det er da også oppkalt etter henne.
Vi kjører ikke så langt ut av Sucre før vi ser fjellene strekker seg oppover og det grønne fine landskapet forsvinner.

Veien er for så vidt bra til å være i Bolivia, men det humper og rister og smeller litt i bussen, forbikjøringer som er på grensen og en hastighet som ikke står helt i stil med veien. I fra Sucre til Potosi skiller det nesten 3000 høydemeter, og dette kjører vi på noen få timer. Vi har flott og spektakulær natur i Norge, men det er ingen plasser vi kan kjøre i slike høydeforskjeller hjemme. Det er ufattelig hvor det går veier her, over fjell og ned i daler. Og plutselig er det et par hus og mennesker og dyr som dukker opp langs veien der en skulle tro at ingen kunne bo. Når vi kommer ganske høyt og det blir litt mer sletter innimellom fjellene så er det også områder som er litt grønnere igjen, men det er ufattelig tørt. Men det ser bedre ut her enn på Altiplano sletteområde utenfor L a Paz. Her har jeg allerede sett to traktorer og en eng, hvis det kan kalles for det i Bolivia, med sikkert hundre sauer på. Som den trauske jærske bondejenta jeg er så er det gildt å se at noen har hjelpemidler til jordbruk og kanskje en produksjon som gir de litt ekstra enn bare mat på bordet. For det har det stort sett ikke vært særlig mye å se hittil. Skjønt jeg tror de fleste gjør så godt de kan med de midlene de har.

Langs veigrøften ligger det plutselig en mann, om han lever eller er død er umulig og si, menn sannsynligvis døddrukken. En kone sitter og vever fargerike duker og sjal, en stor svart flott hane viser seg stolt frem. Jevnlig er det små oaser med grønne flotte trær, uten at jeg ser noe vann, alle elveleier er helt tørre. Det dukker opp en skole langsmed veien og en fabrikk, ser ut som det utvinnes grus og sand fra fjellet her. Andre går med plogen bak trekkdyret sitt.

Fjellene og slettene er dekket med stein og sand dekket av dotter med stive gresstusster, ser nesten ut som sivgress som vokser på strendene hjemme. Innimellom ser jeg noen fjellsider og topper som er litt annerledes i form og farge, litt rødlige og kvassere i formen og bare uten gress og trær.

"Fundicon Plomo Plata", en stor fabrikk som plutselig dukker opp i fjellheimen her, en bomstasjon på veien, jeg tror vi nærmer oss Potosi. Denne byen var for mange år siden en av verdens rikeste byer, det er mye gruvedrift her, og sølv var viktig i storhetstiden. Her ble det laget så mye penger til Spania og Europa at det på et tidspunkt ble for mye og sølvet ble lite verdt. Så det er lite av rikdommen her som har komt byen og innbyggerne til gode. Når vi kommer kjørende inn i Potosi øker det med mye anleggstrafikk, bråk, støv og støy. Byen ser ikke så rik ut lenger, den ser heller ut som en opphoggingsplass her vi kommer kjørende inn. Men alle byer har sin sjarm og sentrum, og i bykjernen er det fint og koselig.