Nayla og hennes pappa. Det var veldig gildt at han hadde tatt seg tid til å møte opp, og han takket for støtten han fikk til familien.
Barna hadde gjort seg flid med å forberede seg til vi kom.
På dagsenteret hadde de satt opp mange små border med forskjellig mat, frukt og grønt. Blandt annet kjøtt og fisk, fersken, ost, nøtter, den lokale vinen Singari, løk og mass annet. De fortalte litt historie rundt de lokale stedene her og hvor de forskjllige tingen stammer fra og blir dyrket. Flott at barna får bruke tid og lære om slike ting også utenom maten og leksehjelpen de får på et dagsenter.
En gutt viser stolt frem det han har vært med å lage til.
Det ble fremført sang og dans, dette er Mariella, søsteren til Nayla.
Vi var flere som hadde fadderunger eller bekjente av ungene her. Så vi hadde på forhånd planlagt å bli med på hjemmebesøk. Både barna og foreldrene viser oss stolt deres hjem. Men for oss nordmenn så blir det et spesielt møte med Bolivianske hjem. På det første besøket er det en alenemor som jobber som sykepleier, hun er en meget stolt og verdig dame, de har det ganske pent og ryddig, men "huset" er et rom på ca 10m2. Videre på neste plass blir vi ført ned i et kjellerrom uten vinduer, dette er heller ikke større en ca 12m2. Her er det to senger en kommode, hyller med all slags ting i, en komfyr og tv. Her bor mor i lag med tre sønner. Det tredje besøket er til en jente som har fått en pc fra Bolivia familien fordi hun er flink å studere. Her bor fire søsken, mor er forsvunnet til Argentina for flere år siden, og faren er blitt sånn passe gal og går gatelangs hele dagene. Eldstemann på 20 tar seg stort sett av familien i tillegg til å studere. De har to rom, og det er bare en sammenknyttet stige som fører opp i andre etasje til der sengene og oppholdsrommet er.
Stigen opp til andre etasje. Her ser vi kjøkkenet.
Til slutt går besøket videre til Nayla. Og etterpå skal vi ut og kjøpe nye klær. Pappaen er gått på jobb så Nayla viser oss hvor hun bor, der treffer vi også igjen søsteren hennes. Det har vært spesielt og se de forrige hjemmene, men her finner vi en ganske kritisk situasjon. De to jentene deler et rom, faren har et og storebroren har et, og de har et slags kjøkken. Men her lukter det piss, og det er skittent og ikke noe bra. Det syner at det ikke er noen mamma i dette hjemmet. Og det oppfatter jeg også litt på den sjenerte og tilbakeholdne holdningen til Nayla, selv om hun viser oss stolt hvor hun bor. Offiseren fra frelsesarmeen som er med oss forteller at jentene har en prekær situasjon og at de ikke har det så bra. Pappa jobber skift og ofte kommer han full hjem fra jobb. Og av og til må barna laga maten selv. Vi vet at broren har blitt slått, men det er litt usikkert om jentene har blitt utsatt for fysisk vold. Offiserene følger veldig nøye med på dette og har allerede pratet med faren om problemet. Men det er såpass alvorlig at neste steg kan bli og melde fra til barnevernet, og barna burde nok vært på et barnehjem i stedet for hjemme hos pappa. Men dette er ikke en lett situasjon og håndtere, jeg er glad for at offiserene på dagsenteret følger med her. På en måte så skjønner jeg jo at det er vanskelig å være alenepappa og fattig, men det er ingen unnskyldning for denne tilværelsen uansett.
Bakgården hjemme hos Nayla, døren til høyre er inn på jentenes soverom.
Etter besøket hjemme reiser vi inn på markedetor å handle, jeg tar selvfølgelig med meg søsteren Mariella også, umulig og la hun være igjen og bare ta med Nayla.
Det ble en stor dag for disse to jentene. Jeg kjøpte sko, bukser, t-skjorter, pyjamas, undertøy, sokker, ryggsekk, spill, tannkoster, tannkrem og såper. Takknemmeligheten som kommer fra disse jentene er nesten ubeskrivelig, men det er takking og klemming for hver nye ting vi kjøper.
Det ble noen bæreposer av det til slutt
Til slutt tar vi dem med oss på et kjøpesenter for å spise hamburger, pommes frites og brus. Dette kjøpesenteret har jentene aldri vært i før og de setter opp store øyne da de ser rulletrappen. Det har de aldri prøvd før! Jentene er i ekstase og vi koser oss med maten, restene tar de med seg hjem, og de får også en liten svipptur inni lekerommet før vi tar kvelden.
Nayla og Mariella, to jenter som nok har hatt sin livs beste dag.
Selv om dette ble en dag med mange følelser og der vi kom tett inn på den Bolivianske levestandarden. Så ble det også en av de beste. Du som sitter og leser nå synes kanskje bare at alt dette ser og høres veldig trist ut og må være en umulighet. Men fakta er, at disse to jentene har en bedre hverdag fordi de har faddere hjemme i Norge som bidrar til at de får gå på skolen, dagsenter og får mat der. Hva skulle de gjort uten det?! Da hadde de endt opp gatelangs og fattige uten hverken skule eller mat. Men nå har de mål i livet og får et grunnlag til å klare seg videre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar