Farvel Bolivia og takk til reisefølget

Det var vemodig og reise fra Bolivia, jeg hadde absolutt ikke forberedt meg på hjemreise, trodde vel egentlig ikke at det var nødvendig. Skal jo alltid være bra og reise hjem liksom. Men det har vært fire fantastiske uker med Boliviafamilien, besøk på barnehjem og dagsenter der vi har fått oppleve en enorm takknemlighet. Vi burde være flinkere til å sette pris på både ting og medmennesker her hjemme også! Det har vært store kontraster, både kulturelt og i naturen. En ting er helt sikkert, jeg kommer tilbake Bolivia!
Jeg vil sende en liten hilsen og takk til reisefølge som har vært med. Først av alt en stor takk til Siw Broman som har vært med oss i tykt og tynt på denne reisen, hun er vår spesielle reiseleder og kontaktperson i Bolivia. Du har lagt ned et enormt arbeid med forberedelser for oss. Takk til brødrene Fanebust, Frode og Øyvind, som har fått denne arven i fanget og som har pågangsmotet til å holde det gående, og ikke minst for å ta oss faddere med på en slik fantastisk reise. Til alle dere andre som har vært med, Annvor og Brit for et alltid sprudlende humør, der latter og tårer satt like løst. Stig og svigerfar Arnfred med glimt i øyet og alltid en god historie på lur. Håkon og Christina, dere er bare herlige mennesker. Gerd og Kåre som imponerer med en tur som dette i en slik alder. Til Marit som jeg tror fikk sin livs reise. Eivind som strålte med barna. Ildsjelen Hans Olav som har lært oss om "Bruk Tanken". Eventyreren Rune, må du nå målet ditt om din sykkelreise videre. Arve, Bergitte og Trine som kom som et friskt pust midt i reisen. Til sprudlende Margit, flott å bli kjent med deg. Den alltid avbalanserte og smilende Marita som har stått på for å åpne et nytt barnehjem. Elise, Dina og dere andre som jobber som frivillige, dere er tøffe. Og til sist men ikke minst til dere der i Bolivia vi har blitt kjent med, bla Gloria, Mariella, Claudia og Magda, for deres åpne og imøtekommende sinn.
Jeg håper å treffe dere alle igjen.

Vi sees

Hilde

Våt og skitten i jungelen

2 dager i jungelen og elvetur.

En strålende flott og varm solskinnsdag er det, og vi skal på båttur i Trinidad jungelen, for så og overnatte i bushen til neste dag. Jeg er ikke overbegeistret for overnattingen da jeg helst unngår og sove i telt hjemme også, men jeg er ved godt mot, vi skal vel sove på Boliviansk jungelvis tenker jeg. Vi starter med en kort kjøretur fra Trinidad by, og langs med veien ser vi et stort fly, Boeing 727, som ligger fint plassert midt mellom trærne.

Flyet nødlandet i 2005, det gikk tomt for bensin og skulle prøve og nå frem til flyplassen i Trinidad, men havnet altså her, noen kilometer i fra. Alle overlevde og flyet ser forbausende helt ut. Nærmere enn dette fikk vi ikke komme.

Resten av dagen tilbringes i disse to båtene. (De til venstre altså).

Da er vi ombord og nyter naturen og solen.

På denne tiden av året er det lite vann i elven, regntiden er fra ca desember til mars. Men det er også en fin tid å være på båttur på. Vi ser at elvebredden kan være 6-8 meter høyere enn det den er nå, det sier litt om de vannmengdene som kommer her. Vannet er varmt og godt, men gjørme og sand gjør at den ser brun og skitten ut. Det er umulig og se hva som gjemmer seg under vannflaten og det gjør at vi faktisk setter oss fast et par ganger!

Ut av båtene for å skyve oss løs fra bunnen.

En helt vanlig elvebåt som de innfødte bruker.

Vi hadde et par stopper underveis for å se hvordan de bor her og for å ha en lunsjpause. Men det ble en lang dag på båten og elven. Det er det samme rundt enhver sving, elven, skog og trær, vi så en skilpadde ellers bare fugler.

Her er jeg på toppen av elvebredden og ser over på andre siden. Dere kan se hvor lite vann det er.

Et hus

Mamore elven, en stor elv som renner ut i Amozonas lenger nord.

Utpå ettermiddagen kommer vi ut på denne store elven, Mamore. Vi hører torden langt borte og lurer på om det vil komme regn. Før vi snur og drar et lite stykke tilbake der vi skal campe ser vi de velkjente "rosa" delfinene her. Litt uenigheter om de egentlig er rosa, men det er vel helst historien som sier det...... Men de viser seg frem for oss og svømmer rundt båtene. Men umulig og få noen bilder av de, kan ikke si de var særlig fotogene da. Tordenen fortsetter og rulle bak oss......

Når vi ankommer campen vår blir ihvertfall jeg og flere med, ganske overrasket. Her er det satt opp helt normale norske telt! Jeg hadde jo forventet en slags bungalow stil i jungelen da. Så det var faktisk litt nedtur.

Her skal vi sove ja, 3-4 stykker i hvert telt.

Utedoen der vi overnatter. Ikke verst faktisk til å være i jungelen.

Slik planter de busker og planter hjemme her.

Middag får vi servert av vertskapet som bor her, og mørket senker seg. Tordenen buldrer enda, og i løpet av kvelden får vi oppleve et fantastisk naturlig lysshow av vår Herre der oppe. Men vi aner også noen regndråper i luften......telt, regn, jungel, kommer dette til å bli en bra natt?

Det blir det ikke! Etter noen timers søvn hører jeg det drypper noen dråper på teltduken og jeg ser lynglimtene gjennom myggnettingen på teltet. Det tar seg opp og jeg setter meg til å kikke ut å følge med, og jeg forstår raskt at både tordenen og regnet er rett rundt hjørnet. De andre i teltet setter seg også opp, og før vi får tenkt oss om så styrtregner det. Og vi har jo selvfølgelig alle mulige lufteluker i teltet opne. Vi prøver febrilsk og "skalke" lukene men vi har knyttet knuter som ikke er til å opne midt i nattemørket og regn, og snart er teltet ganske så vått inni. Vi finner noen hjørner som holder seg tørre og klarer å hvile et par timer til, det begynner og lysne og vi kommer oss ut av det våte teltet og tar oss bort til de som bor her. Men huset og taket deres består seg stort sett av en presenning vi kan sitte under.

Det syrtregner og vannet flommer overalt og det er bare gjørme.

Vi er ganske så våte på morgenkvisten.

Det er morgen og en ny dag og vi skal videre på elven. Vi er allerede våte og det ser ikke ut som regnet har tenkt å gi seg med det første. Det er bare og forberede seg på noen timer i båt utover dagen.

Vi har komt oss i nye båter som skal ta oss viderer. Det ble nærmere 3 kalde og våte timer i disse. Under presenningen sitter det fem personer, jeg har fått på meg en regnfrakk og sitter bakerst i båten.

Det ble igjen en våt opplevelse i Bolivia, men vi har ihvertfall fått noen opplevelser og historier og fortelle om.



Trinidad, sol og varme

Da er vi komt til Trinidad og Beni distriktet. Endelig har vi fått skikkelig god varme, mellom 30 og 40 grader. Dette er et jungelområdet og det virker nesten som vi er komt til et nytt land. Vi fikk taxi fra flyplassen og inn til sentrum, men der stopper mesteparten av biltrafikken, fremkomstmiddelet her er på motorsykler/mopeder. Her har ikke Boliviafamilien noen dagsenter eller barnehjem, men vi var invitert til et dagsenter som frelsesarmeen driver. De ønsker at Bolivifamilien skal bidra med å bygge et nytt senter her, så vi har fått sett tomten som frelsesarmeen har kjøpt. Så får brødrene Fanebust avgjøre om det er midler til å støtte dette prosjektet når vi kommer hjem.

Ja slik ser du ut i Trinidad når vi kommer ut fra flyplassen.

Motorsykler er fremkomstmiddelet og det brukte også vi.

Det var en luftig gøy tur gjennom bygatene bakpå motorsyklene.

Barna synger "Jesus elsker alle barna" på spansk til oss.

Vi spaserer og ser på den aktuelle tomten Frelsesarmeen har klar.

Jeg valgte å takke nei til å smake på dette, utifra lukten og utseende.......

Litt Flykaos

Det ble en ekstra natt i Sucre på grunn av kansellert avgang i går. Flyet vi skulle tatt fra Sucre til Santa Cruz kom seg ikke fra La Paz, dermed ble vi sittende her. Men vi fikk utrolig nok dekket taxi og hotel utgifter. Bolivia overrasker stadig. Gårsdagen ble allikevel en lang dag, vi fant først ut at flyet var et par timer forsinket så vi slappet av på hotellet den tiden. Men da vi kom til flyplassen skjønte vi fort at noe var i gjære. Flyplassen i Sucre er ikke så stor og den har en ganske spektakulær innflyvning med fjeller og kort rullebane. I tillegg er det ikke noe instrumentlanding og landinsglys, derfor stenger flyplassen her straks det er blitt mørkt. Flyet fra La Paz kom seg ikke derifra på grunn av for mye vind ble vi fortalt....  Men na er vi i rute og klar for avgang til Santa Cruz. Fire stykker reiser videre hjem i dag, og flyet deres ble heldigvis holdt igjen for at de skulle komme seg videre til Buenos Aires. Jeg og resten av reisefolget skal nyte de siste dagene i Trinidad og Amazonas.

Besøk hos Nayla og dagsenteret Batallon Colorados

Å komme på besøk på dagsenteret Batallon Colorados i Sucre var et av de beste opplevelsene, av flere grunner. Før det første hadde de forberedt seg veldig på å ta imot oss, på en litt annerledes måte enn de fleste andre stedene, og for det andre så traff jeg igjen Nayla og hennes pappa og søsken som min mor er fadder til.

Nayla og hennes pappa. Det var veldig gildt at han hadde tatt seg tid til å møte opp, og han takket for støtten han fikk til familien.

Barna hadde gjort seg flid med å forberede seg til vi kom.

På dagsenteret hadde de satt opp mange små border med forskjellig mat, frukt og grønt. Blandt annet kjøtt og fisk, fersken, ost, nøtter, den lokale vinen Singari, løk og mass annet. De fortalte litt historie rundt de lokale stedene her og hvor de forskjllige tingen stammer fra og blir dyrket. Flott at barna får bruke tid og lære om slike ting også utenom maten og leksehjelpen de får på et dagsenter.

En gutt viser stolt frem det han har vært med å lage til.

Det ble fremført sang og dans, dette er Mariella, søsteren til Nayla.

Vi var flere som hadde fadderunger eller bekjente av ungene her. Så vi hadde på forhånd planlagt å bli med på hjemmebesøk. Både barna og foreldrene viser oss stolt deres hjem. Men for oss nordmenn så blir det et spesielt møte med Bolivianske hjem. På det første besøket er det en alenemor som jobber som sykepleier, hun er en meget stolt og verdig dame, de har det ganske pent og ryddig, men "huset" er et rom på ca 10m2. Videre på neste plass blir vi ført ned i et kjellerrom uten vinduer, dette er heller ikke større en ca 12m2. Her er det to senger en kommode, hyller med all slags ting i, en komfyr og tv. Her bor mor i lag med tre sønner. Det tredje besøket er til en jente som har fått en pc fra Bolivia familien fordi hun er flink å studere. Her bor fire søsken, mor er forsvunnet til Argentina for flere år siden, og faren er blitt sånn passe gal og går gatelangs hele dagene. Eldstemann på 20 tar seg stort sett av familien i tillegg til å studere. De har to rom, og det er bare en sammenknyttet stige som fører opp i andre etasje til der sengene og oppholdsrommet er.

Stigen opp til andre etasje. Her ser vi kjøkkenet.

Til slutt går besøket videre til Nayla. Og etterpå skal vi ut og kjøpe nye klær. Pappaen er gått på jobb så Nayla viser oss hvor hun bor, der treffer vi også igjen søsteren hennes. Det har vært spesielt og se de forrige hjemmene, men her finner vi en ganske kritisk situasjon. De to jentene deler et rom, faren har et og storebroren har et, og de har et slags kjøkken. Men her lukter det piss, og det er skittent og ikke noe bra. Det syner at det ikke er noen mamma i dette hjemmet. Og det oppfatter jeg også litt på den sjenerte og tilbakeholdne holdningen til Nayla, selv om hun viser oss stolt hvor hun bor. Offiseren fra frelsesarmeen som er med oss forteller at jentene har en prekær situasjon og at de ikke har det så bra. Pappa jobber skift og ofte kommer han full hjem fra jobb. Og av og til må barna laga maten selv. Vi vet at broren har blitt slått, men det er litt usikkert om jentene har blitt utsatt for fysisk vold. Offiserene følger veldig nøye med på dette og har allerede pratet med faren om problemet. Men det er såpass alvorlig at neste steg kan bli og melde fra til barnevernet, og barna burde nok vært på et barnehjem i stedet for hjemme hos pappa. Men dette er ikke en lett situasjon og håndtere, jeg er glad for at offiserene på dagsenteret følger med her. På en måte så skjønner jeg jo at det er vanskelig å være alenepappa og fattig, men det er ingen unnskyldning for denne tilværelsen uansett.

Bakgården hjemme hos Nayla, døren til høyre er inn på jentenes soverom.

Etter besøket hjemme reiser vi inn på markedetor å handle, jeg tar selvfølgelig med meg søsteren Mariella også, umulig og la hun være igjen og bare ta med Nayla.

Det ble en stor dag for disse to jentene. Jeg kjøpte sko, bukser, t-skjorter, pyjamas, undertøy, sokker, ryggsekk, spill, tannkoster, tannkrem og såper. Takknemmeligheten som kommer fra disse jentene er nesten ubeskrivelig, men det er takking og klemming for hver nye ting vi kjøper.

Det ble noen bæreposer av det til slutt

Til slutt tar vi dem med oss på et kjøpesenter for å spise hamburger, pommes frites og brus. Dette kjøpesenteret har jentene aldri vært i før og de setter opp store øyne da de ser rulletrappen. Det har de aldri prøvd før! Jentene er i ekstase og vi koser oss med maten, restene tar de med seg hjem, og de får også en liten svipptur inni lekerommet før vi tar kvelden.

Nayla og Mariella, to jenter som nok har hatt sin livs beste dag.

Selv om dette ble en dag med mange følelser og der vi kom tett inn på den Bolivianske levestandarden. Så ble det også en av de beste. Du som sitter og leser nå synes kanskje bare at alt dette ser og høres veldig trist ut og må være en umulighet. Men fakta er, at disse to jentene har en bedre hverdag fordi de har faddere hjemme i Norge som bidrar til at de får gå på skolen, dagsenter og får mat der. Hva skulle de gjort uten det?! Da hadde de endt opp gatelangs og fattige uten hverken skule eller mat. Men nå har de mål i livet og får et grunnlag til å klare seg videre.





Gruvebesøk i Potosi

Vi var fire stykker som benyttet anledningen til å få en guidet tur i gruvene her i Potosi. Gruvene her har vært i drift i 460 år, det utvinnes mange forskjellige metaller men nå er det Zink, Tinn og Sølv som det tas mest ut av. Pr dags dato jobber det 15 000 mennesker i gruvene, tre år tilbake jobbet det 25 000, men finanskrisen gjorde at prisene på metallene mer enn halverte seg også her. Potosi har ca 220 000 innbyggere og var en gang i tiden større enn de største byene i Europa. Dette er også verdens høyest liggene på by på drøye 4000 moh. Det var litt fakta om byen, nå går vi inn i gruvene.

Vi har fått kledd oss om til gruvearbeidere, støvler, arbeidsklær, hjelm og lykt er på og vi er klar.

I forkant er vognene som brukes i gruvene, i bakgrunnen ser dere gruvelandsbyen. Den ble bygget på 80 tallet da staten en periode holdt driften av gruvene. Der bor det ca 250 mennesker.

Da går vi inn, ser kanskje litt skummelt ut eller...... Det mørke partiet ovenfor inngangen er Lama blod som er sprutet på fjellet.  De har en del spesielle ritualer og er nok litt overtroiske disse gruvearbeiderne.

Et lite stykke innenfor møter vi på denne karen, Djevelen kalles han. Alle arbeiderne stopper opp her når de er på vei ned for og utføre et ritual. De gjør dette for at han skal være på Deres "side" slik at de kommer trygt opp igjen etter endt arbeidsdag. Vi deltar i ritualet i respekt, selv om det er på grensen til komisk, men vi drysser da litt kokablader og sprit over denne rart utseende figuren.

Videre inn over, stort sett må vi gå litt bøyd, men vi slipper å krype. Ette så mange år med gruvedrift sier det seg selv at det er enormt med ganger inni dette fjellet. Det er nesten rart det ikke faller sammen. Gangene går bortover, innover, nedover og oppover, helt utrolig at arbeiderne ikke går seg vill. Men når en jobber her 10 timer til dagen så blir en like kjent som i sin egen bukselomme. 

Guiden vår har vært gruvearbeider tidligere og hvet hvordan dette gjøres. Han demonstrerer med meisel og hammer hvordan de jobber. Vi fikk også prøve.

Når en står slik med hammer og meisel så er det om og gjør og finne et stabilt tempo, det er umulig og jobbe raskt i så lang tid. Hvis en finner en åre med metaller så brukes det av og til elektriske meisel maskiner til å lage hull med. Det går selvføgelig mye raskere men de lager forferdelig mye mer støv. Derfor er det håndmetoden som fremdeles gjelder. Nårvi var i gruvene var det ingen arbeidere der, de hadde sluttet av for dagen. Hadde de vært der, burde vi kjøpt med oss dynamitt og kokablader for å gi til dem. Det er nemlig slik at de selv må kjøpe det de trenger i gruvene, og de får betalt provisjon for det de eventuellt finner. Det var spennende og se og høre om jobben i gruvene, og vi skjønner at arbeiderne har et veldig spesielt felleskap her, og de er også meget stolt over jobben sin.

Barnefjes i Bolivia

Her er en liten bildeserie fra besøkene på alle dagsentrene og barnehjemmene.

Vi busser til Potosi

Veien går til Potosi og her skal vi være i to dager. Vi skal besøke et dagsenter men den største eventen blir og åpne et helt nytt Barnehjem, Casa Himmelbjerget, hundre prosent finansiert av Boliviafamilien. Marita Bjerga som har jobbet som frivillig i Bolivia flere ganger er pågangsdriveren til dette hjemmet, og det er da også oppkalt etter henne.
Vi kjører ikke så langt ut av Sucre før vi ser fjellene strekker seg oppover og det grønne fine landskapet forsvinner.

Veien er for så vidt bra til å være i Bolivia, men det humper og rister og smeller litt i bussen, forbikjøringer som er på grensen og en hastighet som ikke står helt i stil med veien. I fra Sucre til Potosi skiller det nesten 3000 høydemeter, og dette kjører vi på noen få timer. Vi har flott og spektakulær natur i Norge, men det er ingen plasser vi kan kjøre i slike høydeforskjeller hjemme. Det er ufattelig hvor det går veier her, over fjell og ned i daler. Og plutselig er det et par hus og mennesker og dyr som dukker opp langs veien der en skulle tro at ingen kunne bo. Når vi kommer ganske høyt og det blir litt mer sletter innimellom fjellene så er det også områder som er litt grønnere igjen, men det er ufattelig tørt. Men det ser bedre ut her enn på Altiplano sletteområde utenfor L a Paz. Her har jeg allerede sett to traktorer og en eng, hvis det kan kalles for det i Bolivia, med sikkert hundre sauer på. Som den trauske jærske bondejenta jeg er så er det gildt å se at noen har hjelpemidler til jordbruk og kanskje en produksjon som gir de litt ekstra enn bare mat på bordet. For det har det stort sett ikke vært særlig mye å se hittil. Skjønt jeg tror de fleste gjør så godt de kan med de midlene de har.

Langs veigrøften ligger det plutselig en mann, om han lever eller er død er umulig og si, menn sannsynligvis døddrukken. En kone sitter og vever fargerike duker og sjal, en stor svart flott hane viser seg stolt frem. Jevnlig er det små oaser med grønne flotte trær, uten at jeg ser noe vann, alle elveleier er helt tørre. Det dukker opp en skole langsmed veien og en fabrikk, ser ut som det utvinnes grus og sand fra fjellet her. Andre går med plogen bak trekkdyret sitt.

Fjellene og slettene er dekket med stein og sand dekket av dotter med stive gresstusster, ser nesten ut som sivgress som vokser på strendene hjemme. Innimellom ser jeg noen fjellsider og topper som er litt annerledes i form og farge, litt rødlige og kvassere i formen og bare uten gress og trær.

"Fundicon Plomo Plata", en stor fabrikk som plutselig dukker opp i fjellheimen her, en bomstasjon på veien, jeg tror vi nærmer oss Potosi. Denne byen var for mange år siden en av verdens rikeste byer, det er mye gruvedrift her, og sølv var viktig i storhetstiden. Her ble det laget så mye penger til Spania og Europa at det på et tidspunkt ble for mye og sølvet ble lite verdt. Så det er lite av rikdommen her som har komt byen og innbyggerne til gode. Når vi kommer kjørende inn i Potosi øker det med mye anleggstrafikk, bråk, støv og støy. Byen ser ikke så rik ut lenger, den ser heller ut som en opphoggingsplass her vi kommer kjørende inn. Men alle byer har sin sjarm og sentrum, og i bykjernen er det fint og koselig.