Min mors fadderjente

Nayla Galvan Diaz

For to år siden ga jeg en en fadderjente i julegave til min mor. Et tips til dere alle, ja det er mulig å gi et fadderbarn i julegave.

Egentlig skulle jeg ikke få truffet Nayla før på kommende mandag, for det er da vi skal på besøk på hennes dagsenter, men jeg hadde allerede spurt etter henne, og da vi i dag skulle i dinosaurparken så ble jeg spurt om jeg ville ta henne med, selvfølgelig ville jeg det.

Nayla er 9 år gammel og går i 5. klasse. Hun liker best og holde på med håndarbeid, og jeg fortale at det gjør også min mor som er hennes fadder. Hum lurte på hvorfor mor ikke var her, og da fortalte jeg at hun nettopp har opperert hoften og ikke kunne reise så langt. Kjære mor, du skal ikke ha dårlig samvittighet for dette, du skal vite at barna setter veldig pris på sine faddere og de skjønner hvor pengene kommer fra.

Faren til Nayla jobber på en sement fabrikk og moren døde av kreft for 2 1/2 år siden. Hun har to eldre søsken, så vidt vi forstår så bor den ene søsteren i spania med sin fars søster og broren hjemme med Nayla og faren. Han begynner på jobb kl 04.00 om morgenen og jobber til midt på dagen. Heldigvis har Nayla dagsenteret og gå til for å leke med andre, få mat og leksehjelp. Vi blir fortalt av den ene Offiseren her at de har oppdaget at broren har blåmerker. De har tatt opp dette med faren og han har sagt at han skal forbedre seg. Om broren beskytter søsteren eller om Nayla også blir slått vet jeg ikke. Men det som er sikkert er at ca 80% av kvinnene i Bolivia blir mishandlet.

Men vi har hatt noen kjekke timer i Dinosaurparken, og jeg skal treffe Nayla igjen på mandag, da skal vi ut og handle klær og sko til henne og jeg skal få se hvordan de har det hjemme.

Sement fabrikken hvor far til Nayla jobber

Vi er i Dinosaurparken og koser oss

Bakenfor sementfabrikken som det er bilde av lenger oppe, har de funnet mange spor etter dinosaur tiden, faktisk 4000 mill år tilbake i tiden. Og det er faktisk ikke så veldig mange år siden disse dukket opp etter hvert som de har gravet seg dypere ned i fjellet. Etter som jeg blir fortalt så er dette en av stedene i verden hvor det er funnet så tydelige spor etter dinosaurtiden. Det er laget ett flott park område og vi lurer på hvem som har bidratt med penger til dette. Vi spør vår lokale taxi sjåfør som sier at borgermesteren og distriktet Sucre har brukt penger til dette. Så bra tenker vi, da dette er et populært turiststed som kan dra inn litt penger. Men nei, det er lite som kommer innbyggerne til gode av det. Mesteparten av pengene går rett i lommen på de som allerede har mye penger her. Det finnes bare ett ord for det, Korrupsjon!

Pa vei inn i parken

Nayla er en søt jente som har en litt bedre hverdag fordi hun har en fadder hjemme i Norge. 

Avgårde til Sucre

Jeg ligger bittelitt etter på bloggen for øyeblikket, det er ikke alltid tiden eller tilgangen på nett passer like bra. Men jeg er nå i Sucre på dag nummer to. Vi reiste fra Tarija i går, og vi er nå i en del av Bolivia som er mer euoropeisk med flott kolonistil. Det er mer penger i denne sørlige delen av landet, men det er ikke dermed sagt at det er mindre fattigdom.

Flyet i Tarija står klart til å ta oss til Sucre

Vi hadde to avslappende dager i Tarija, og hotel med svømmebasseng! Så da var planen og nyte en ettermiddage i solen. Men når bikinien var på så forsvant solen og det kom tordenvær i det fjerne. Jaja, vi begynnr å bli vant med at det ikke nytter å planlegge så mye i dette landet. Formiddagen etter skulle vi til flyplassen, flyet skulle gå kl 12. Så det ble sen frokost og avgårde, da vi står i innskjekkingen får vi vite at flyet ikke går før 13.30. Helt normalt her at ting endrer seg underveis, synd vi ikke sjekket det før vi reiste fra hotellet, så hadde vi sluppet å sitte på flyplassen så lenge....

Naturen her er utroli flott og utsikten fra flyet fra Tarjia til Sucre er spesiell der vi flyr i ganske lav høyde i forhold til fjellene.

Utsikten fra flyet



Vi ankommer Sucre og er jeg er spent på denne "Hvite byen" alle forteller om. Og den står opp til forventningene, dette er en by som passer meg. Litt roligere tempo, ikke så mye masete trafikk og kriminalitet og vi er booket inn på et aldeles vakkert hotell i ekte kolonistil.

Takterassen på hotellet

Rommet mitt for to netter. Vi har ikke bodd så bra hittil men jeg klager ikke på dette. Og prisen er ca 250 nok pr døgn!

Utsikten fra taket på hotellet.

Jeg oppdager hele tiden nye sider med dette landet, både kulturen, naturen og menneskene. Og jeg er virkelig glad for at jeg har lagt ut på denne reisen, og det blir garantert ikke den siste.



Felleskjøpet Rogaland Agder sponser musikk til barna.

Her er film fra Barnehjemmet Viacha der kolleger, ansatte og Felleskjøpet Rogaland Agder har bidratt med penger til instrumenter, nye senger og madrasser til barna.
En fantastisk dag!!

Glade barn i Tarija

Tarija er en fantastisk flott by helt i det sørlige Bolivia på grensen av Argentina. Her var det på med shortsen igjen og sol på kroppen, frodig og fint i forhold til La Paz. Hovedgeskjeften her er vindyrking og vi fikk oss en rundtur med besøk på tre forskjellige vingårder med smaksprøving. Jeg glemte desverre å ta med meg kamera så det ble lite med bilder her. Men vi får ihvertfall oppleve store kontraster i dette landet.
I Tarija er det et dagsenter, og her var de blideste barna vi har møtt hittil. De smiler og danser, vi med, og alle vil fotograferes. Her er en liten bildeserie av disse flotte barna.

Min faddergutt Eddy Apaza Laruta

I dag har jeg fått treffe min faddergutt og hans mamma. Eddy er 12 år og er på dagsenteret Corqemaya. Han har seks søsken og familien er fattig. De bor på sletteområde Altiplano et lite stykke utenfor La Paz. Han ble veldig glad for å treffe sin fadder og enda gladere da både han og mammaen fikk penger av meg. Jeg sa han kunne bruke sine penger på det han ville, og da skulle han kjøpe nye klær og sko, fornuftig liten gutt.

Min faddergutt Eddy og meg.

Dans og oppvisning også her, Eddy danser stolt med.

Slik er slettelandskapet på Altiplano.

Vi var innom et annet dagsenter også denne dagen, og spesialitetene som serveres her i område er poteter. De blir gravet ned i jorden en stund og "godgjør" seg der før servering.

Potetene er servert og vi prøvesmaker selvfølgelig. Jeg valgte de lyse som så mest normale ut, og de smakte som poteter!

I dette fattige område lever de stort sett av poteter og ost laget av geitemelk. (Osten smakte da også som råmelk og geit). Når folkene treffes byttehandler de mat seg i mellom.

Disse høyslettene ligger ca 4000 m over havet. Det gjør at solen er sterk, men det er også ganske kaldt, spesielt på vinterstid. Det regner lite og det er tørt med vanskelige levevilkår. Klimaet gjør at huden i ansiktet ofte blir skadet, det er kombinasjonen av sol og kulde som gjør dette.

Dette er et eksempel på sol og kulde skadet hud i ansiktet.

Heldigvis er det de færreste som har det så ille, men de fleste har roser i kinnenesom en følge av dette, og vaksne mennesker ser ofte 20 år eldre ut enn det de er.



Felleskjøpet Rogaland Agder sitt bidrag til Barnehjemmet Viacha

Dette har vært den mest spesielle og fantastiske dagen hittil. Det er mye og fortelle og jeg skal begynne med torsdagen da jeg, Siw og Kapteinen fra Viacha var på shopping. Vi hadde også med oss Rune Monstad som har filmet, og filmen kommer her så snart vi har  fått redigert den ferdig. En stor takk til Rune som gidder og følge oss med kamera og redigering. Les også mer om hans eventyr og bidrag til Boliviafamilien her: http://www.vikingbiker.com/
Først av alt vil jeg takke alle mine kolleger og arbeidsgiver for entusiasmen og pengebidraget som kom før jeg la ut på denne reisen. Dere skal vite at dette virkelig hjelper barn som ikke har det så lett! På forhånd ble jeg enig med Boliviafamilien om at Barnehjemmer Viacha skulle få penger til noe av det de har behov for, for dette er et hjem som har slitt lenge.
Tilbake til torsdagen da, jeg hadde komt med forslag om å handle inn nyttige ting til barna, og Siw kontaktet Kapteinen og sa hva jeg kunne bidra med. Han ønsket veldig gjerne å kjøpe musikkinstrumenter og det syns jeg var en veldig god ide. Så da ble det slik, og det endte opp med: 10 gitarer, 10 trompeter, 20 store trommer og 6 mindre trommer! Ja dere leser riktig, og alt det for snaue 9000 Bol. I tillegg kjøpte vi også noen fotballer og basketball, bestilte kaker til i dag og kjøpte godteposer til alle 45 guttene på dette hjemmet.
Så kommer dagen, lørdag, da vi skal på besøk til Viacha og overrekke alt ihop. Alle gleder seg og forventingene ble til de grader oppfylt. Vi blir ønsket hjertelig velkommen og de har pyntet med ballonger og dekkete bord. Det blir oppvisning med sang og drama av guttene og et par vitensbyrd om deres historie før de kom til barnehjemmet. Det er rørende og høre på og det er tøft av disse guttene og fortelle at de har blitt mishandlet og slått for de kom hit.

Vi blir ønsket hjertelig velkommen, selv om det ser veldig flott ut her så er det allikevel forfallent.

Så kom turen til meg da, jeg står frem og forteller om bidraget som er komt fra Norge, viser alle instrumentene som er kjøpt inn, og samler barna og forteller dem hvor viktig det er å lære og lese og skrive, og ikke minst leke, ta vare på hverandre og huske de gode opplevelsene i livet. De sitter musestille og har hele sin oppmerksomhet mot meg. I tillegg til det vi har kjøpt har hjemmet et stort behov for nye senger, madrasser og sengetøy. Dette forteller jeg også om at de får penger til, og Kapteinen fra Frelsesarmeen som driver hjemmet blir overlykkelig. Etter min lille tale, der jeg avslutter med å si at den største gleda det er å gi og gjera andre lykkelig, så gir jeg dem lov til å ta trommer og gitarer for å prøvespille. Det tar helt av!! De finner hvert sitt instrument, uten noe krangling, og begynner momentant og spille. Jeg finner ikke ord for å beskrive det som skjedde da, og de holdt det gående i minst en halv time, før vi kunne be dem roe seg og legge instrumentene til sides.

Det trommes for harde livet, selv om det bare er 5 minutter siden de fikk instrumentene klarer de allerede å spille i takt!

De strålte av glede for instrumentene, mange av guttene kom personlig og ga meg en klem og takket.

Offiserene spilte gladelig med. Se hva han har på hodet da, jeg hadde selvfølgelig med meg FK Capser til utdeling.

Så ble vi servert lunsj og dessert og det ble mer dans og musikk der alle var med. For en lykkedag for oss alle!

Vi danser og koser oss.

Det ble en omvisning rundt på hjemmet der vi fikk se den dårlige tilstanden sengene var i, jeg er glad for at de skal få nye nå. Et besøk på kjøkkenet viste seg å bli en tankevekker, selv om førsteinntrykket og gleden er stor så er det allikevel prekære behov. Her sitter de på gulvet og vasker opp i store baljer fordi avløp og vanntilførsel ikke fungerer bra.

Oppvasken på kjøkkenet.

Som vanlig på ett slikt besøk så er alltid Øyvind og Frode, som er Bolivifamilien, i sammen med Siw i et møte med offiserene på hjemmet for å høre hvordan det går og hvilke behov det er. Her på Viacha fikk jeg bli med dem. Det gjorde et enormt inntrykk og det ble ganske så tårevått. De takker meg mye for det bidraget jeg har tatt med til nye senger og instrumenter, Kapteinen har dagdrømt og bedt til Gud om dette for kort tid siden, men hadde aldri trudd det skulle gå i oppfyllelse så snart! Han forteller om barn som har forskjellige sykdomsproblemer som epilepsi, nyrer og lunge/pust, men de har ikke nok penger til å gå til lege og gi dem medisiner, det er også manglende vedlikehold på bygningsmasse på grunn av at pengene prioriteres til mat. Her er de veldig opptatt av menneskelig verdighet, og at alle barn skal ha rett til å ha det bra.

Nå vil jeg bare komme med en oppfordring til min arbeidsgiver: La vær å gi julegaver til ansatte og gi heller de pengene til Barnehjemmet Viacha så de kan få sendt barna til legen, og få et verdig renslig kjøkken og nok tallerkener og bestikk til alle. Kanskje kan dette hjemmet bli "hjertebarnet" til Felleskjøpet Rogaland Agder.

Fisketur i Boliviajungelen.

Rune Monstad filmer, her fra Chaparejungelen første uken.